Helse

Meditasjon og katter

Oppdatert 15. des. 2021

Et møte med en katt, eller en følelse, kan føre til både gode opplevelser og ubehag.

Vokse til en tiger, eller legge seg å sove?

Har du en følelse? Er den god? Ubehagelig? Har du noen gang prøvd å bare sitte med den, enten den er det ene eller den andre? Som om den er en katt som kommer bort til deg, men som du hverken skal klappe eller jage bort? Har du prøvd å se hva som skjer med den, om den vokser seg til en tiger, eller legger seg ned og sover? Hvor lenge den blir før den går videre? Hva sitter du igjen med? Et risp på leggen? Eller bare noen kattehår på skjorta? 

Katten går alltid sin vei

Ingen av delene er så farlig, er de vel, når katten til slutt har gått sin vei? For det gjør den alltid. Og den kommer tilbake. Og så var det kanskje ubehagelig, hvis den ble til en tiger og klorte deg. Men den hadde blitt enda villere hvis du hatt forsøkt å jage den vekk, eller stukket av selv. Og ja, det hadde kanskje vært godt å klø og stryke den myke pelsen, men så hadde du nok blitt lei deg når den gikk igjen. Likte den deg ikke? Jo, det gjorde den nok, men så fikk den noe nytt for seg, som ikke har med deg å gjøre, og vekk var den.

Det finnes en bedre måte

Og ja, jeg snakker nok mer om følelser enn om katter. For det å sitte der når følelsene kommer, og hverken jage dem vekk eller klemme dem til seg, hverken stikke av eller argumentere med dem, det gjør dem så mye lettere å være rundt, følelsene altså. Og kattene for så vidt. Men det er ikke så lett. For vi er vant til å dra dem i halen for å holde dem fast, eller sparke etter dem for å holde dem unna. Kattene altså, ikke følelsene. Eller, for så vidt følelsene også. 

Men det finnes en bedre måte. En som gjør at du vennlig kan si «Hei. Der er du. Her er jeg.» Og så kan du sitte der og la følelsen være der. For enten du jager på den eller holder på den, så vil den forsvinne videre etter hvert.

Og når du har sittet sånn noen ganger, bare observert, så kjenner du nok at den tiden dere er sammen, følelsen og du, katten og du, er så mye mer avslappede og trygge, hvis du aksepterer ting slik de er. 

Det krever mot og disiplin å vente

Men det kan være vanskelig, spesielt hvis følelsen kommer løpende mot deg med store sprang og klørne ute. Da er det fint å ha øvd seg. Og å øve på å sitte i ro, og akseptere de besøkene du får, det er meditasjon, det. Det krever nok både mot og disiplin, men til gjengjeld trenger du ikke lure på hva du skal gjøre neste gang de kryper opp på skulderen din og blir sittende til det føles som du tynges ned av et helt adopsjonshjem. Du kan rett og slett trekke pusten dypt og vite at du er blitt veldig god på å vente til de blir lei, og egentlig så har du kanskje begynt å sette litt pris på besøkene også, fra både de tunge og de skumle kattene. 

For når du har sittet med dem litt, innser du at de ofte blir til små lekne kattunger som ikke er så skumle likevel, selv om de nok kommer til å rispe deg litt på kinnet innimellom.